I hæla på Hiram Bingham

Nå er det himla lenge siden jeg har postet noe på denne bloggen, dette er litt på grunn av latskap og litt fordi vi har hatt andre ting å gjøre. Jeg og Eirin har startet et dramakurs for studenter her i El Alto, der jeg instruerer og Eirin tolker. Det er kult.
Vi har også vært en liten tur i Cochabamba der vi var sammen med hele brigaden og hadde et slags mini-politisk-program der vi lærte med om vannkrigen, gasskrigen og det politiske systemet i Bolivia. Vi sa også hade til Erika Paola, som måtte reise tilbake til Norge fordi hun er veldig syk. Det var veldig trist, fordi Erika Paola er en av dem jeg er mest glad i i brigaden, heldigvis har vi mye arbeid å gjøre sammen når vi kommer hjem:)
Etter et par dager i Cocha, begynte jeg, Eirin, Kaja, Kristian og Eilif den lange ferden mot machu Picchu. Det ble en god del timer i buss, men plutselig hadde vi kommet til grensa mellom Bolivia og Peru, vi kom oss glatt over og fikk innpass i Peru, selv om jeg ble litt nervøs da jeg innså at jeg sto og sang for grensevakta (underbevisstheten gjør rare ting en gang i blandt), han ble bare sjarmert og rødmet litt, så det gikk bra. Tror ikke det er så mange kokain-smuglere som synger på grensa, han trodde vel bare jeg var litt gal.
Da vi var vel inne i Peru, og hadde kommet oss til Cusco, spiste vi verdens beste biff, den var helt usansynlig god, og etter 3måneder med El Alto-mat, var dette himmelen. Da passet det veldig bra at restauranten het `fallen angel`, og vi ble servert av herligt feminine menn med englevinger på ryggen.
Etter en dag i cusco skulle vi komme oss opp på machu Picchu, Inkabyen som ingen fant, før den flotte engelskmannen Hiram Bingham snublet over det på en ekspedisjon.
Nå skulle altså vi følge hans fotspor. Jeg, Eirin og Kaja bestemte oss for å klatre oss opp den lange veien til inkariket, gutta tok buss, og kunne peke og le når de kjørte forbi oss der vi sto svette, røde og slitne i veikanten. Det var nemlig ganske så slitsomt, Særlig siden vi hadde stått opp klokken 5 om morgenen for å rekke soloppgangen.  men vi kom oss opp til slutt. Hva møtte vi annet enn fryktelig mange nordmenn med bergansjakker og gåstaver da vi hadde stavret oss opp til inngangen. Ikke så vi mye til ruinene heller, fordi det var så utrolig mye tåke. Vi fant ikke Eilif og Kristian heller, så vi bare lusket rundt i håp om å få se den siste inka, eller noe annet å skrive hjem om. Det fant vi igrunn ikke, vi gikk en fin tur ut til en inka-bro, og fikk snakket med noen trivelige arkeologer, da vi hadde gjort det, hadde tåken letnet. Plutselig så vi alt klart, og det var helt fantastisk!
Vi møtte de andre etter en god del leting,og lavmælt roping (det er nemlig ikke lov til å rope i machu picchu, det er heller ikke lov til å ta med seg biff. ikke vet jeg hvorfor noen skulle komme til å ta med seg en biff inn dit, men vi fikk ivertfall klar beskjed om det av mannen ved inngangen)
Eilif og Kristian hadde besteget et høyt fjell sammen med en hund som heter guiden og en bergenser. de hadde hatt det fint, og alle var sultne.
Vi spiste verdens dyreste lunsj, sammen med en jente med verdens største lepper, fant oss en guide og satte ivei for å lære mer om disse ruinene som vi hadde lusket rundt i i flere timer. Og godt var det, hun kunne fortelle oss at det slett ikke var Bingham som hadde funnet det, men at han hadde blitt fulgt av en liten gutt. Stilig. Hun kunne fortelle oss mye med, men det kan dere nok wikipediae dere frem til.
Det var en flott tur, vi fikk badet i varme kilder og dratt tilbake til Cusco for å spise mer biff.
Nå sitter jeg atter en gang i El alto, er syk i magen og spiser medisiner jeg fikk av legen i går. Det er ikke så stilig.