I hæla på Hiram Bingham

Nå er det himla lenge siden jeg har postet noe på denne bloggen, dette er litt på grunn av latskap og litt fordi vi har hatt andre ting å gjøre. Jeg og Eirin har startet et dramakurs for studenter her i El Alto, der jeg instruerer og Eirin tolker. Det er kult.
Vi har også vært en liten tur i Cochabamba der vi var sammen med hele brigaden og hadde et slags mini-politisk-program der vi lærte med om vannkrigen, gasskrigen og det politiske systemet i Bolivia. Vi sa også hade til Erika Paola, som måtte reise tilbake til Norge fordi hun er veldig syk. Det var veldig trist, fordi Erika Paola er en av dem jeg er mest glad i i brigaden, heldigvis har vi mye arbeid å gjøre sammen når vi kommer hjem:)
Etter et par dager i Cocha, begynte jeg, Eirin, Kaja, Kristian og Eilif den lange ferden mot machu Picchu. Det ble en god del timer i buss, men plutselig hadde vi kommet til grensa mellom Bolivia og Peru, vi kom oss glatt over og fikk innpass i Peru, selv om jeg ble litt nervøs da jeg innså at jeg sto og sang for grensevakta (underbevisstheten gjør rare ting en gang i blandt), han ble bare sjarmert og rødmet litt, så det gikk bra. Tror ikke det er så mange kokain-smuglere som synger på grensa, han trodde vel bare jeg var litt gal.
Da vi var vel inne i Peru, og hadde kommet oss til Cusco, spiste vi verdens beste biff, den var helt usansynlig god, og etter 3måneder med El Alto-mat, var dette himmelen. Da passet det veldig bra at restauranten het `fallen angel`, og vi ble servert av herligt feminine menn med englevinger på ryggen.
Etter en dag i cusco skulle vi komme oss opp på machu Picchu, Inkabyen som ingen fant, før den flotte engelskmannen Hiram Bingham snublet over det på en ekspedisjon.
Nå skulle altså vi følge hans fotspor. Jeg, Eirin og Kaja bestemte oss for å klatre oss opp den lange veien til inkariket, gutta tok buss, og kunne peke og le når de kjørte forbi oss der vi sto svette, røde og slitne i veikanten. Det var nemlig ganske så slitsomt, Særlig siden vi hadde stått opp klokken 5 om morgenen for å rekke soloppgangen.  men vi kom oss opp til slutt. Hva møtte vi annet enn fryktelig mange nordmenn med bergansjakker og gåstaver da vi hadde stavret oss opp til inngangen. Ikke så vi mye til ruinene heller, fordi det var så utrolig mye tåke. Vi fant ikke Eilif og Kristian heller, så vi bare lusket rundt i håp om å få se den siste inka, eller noe annet å skrive hjem om. Det fant vi igrunn ikke, vi gikk en fin tur ut til en inka-bro, og fikk snakket med noen trivelige arkeologer, da vi hadde gjort det, hadde tåken letnet. Plutselig så vi alt klart, og det var helt fantastisk!
Vi møtte de andre etter en god del leting,og lavmælt roping (det er nemlig ikke lov til å rope i machu picchu, det er heller ikke lov til å ta med seg biff. ikke vet jeg hvorfor noen skulle komme til å ta med seg en biff inn dit, men vi fikk ivertfall klar beskjed om det av mannen ved inngangen)
Eilif og Kristian hadde besteget et høyt fjell sammen med en hund som heter guiden og en bergenser. de hadde hatt det fint, og alle var sultne.
Vi spiste verdens dyreste lunsj, sammen med en jente med verdens største lepper, fant oss en guide og satte ivei for å lære mer om disse ruinene som vi hadde lusket rundt i i flere timer. Og godt var det, hun kunne fortelle oss at det slett ikke var Bingham som hadde funnet det, men at han hadde blitt fulgt av en liten gutt. Stilig. Hun kunne fortelle oss mye med, men det kan dere nok wikipediae dere frem til.
Det var en flott tur, vi fikk badet i varme kilder og dratt tilbake til Cusco for å spise mer biff.
Nå sitter jeg atter en gang i El alto, er syk i magen og spiser medisiner jeg fikk av legen i går. Det er ikke så stilig.

En ganske livlig dødes dag

Dette har vært en flott og innholdsrik helg. På lørdag dro jeg og Eirin til La paz for å møte Kaja og dra ut for å danse. Vi dro på `chocolate caliente` (samme stedet som vi feiret bursdag), møtte en gjeng columbianere(og en Argentiner), danset salsa og hadde det gøy. Senere ble vi med dem på en klubb som heter Mongo`s (Eilif, dit skal du i desember) der det var haloween-party. Folk hadde vært flinke til å kle seg ut, vi hadde ikke. Vi føler oss på en måte rare og anderledes nok fra før), her ble det mer dansing til en DJ som ikke helt kunne bestemme seg for hva han ville spille, men det var fint. Vi danset helt til dansing begynte å bli til klåing, bestemte oss for å la Argentinere være argentinere og trasket hjem til Reidun.

 Dagen etter dro jeg og Eivind til et sted med månelandskap(ikke spør meg hva det egentlig var, men det var tøft), vi gikk rundt der en stund, og tok taxi tilbake til byen sammen med en koreaner og en koreansk nonne.

På kvelden dro jeg, Eivind og Kaja på kino for å se på michael Jackson, filmen var kjempefint, og jeg måtte styre meg fra å rope høylydt, klappe og danse flere ganger.

I går var det altså `de dødes dag`, jeg ble med mamaROSA og min søster, Alejandra til kirkegården. Vi hadde med oss et lass med brød, frukt, cola og popcorn(!). Jeg var veldig usikker på hva som skulle skje, så jeg bare lusket etter. Vi kom til et marked, og et svært tivoli, og uten at jeg merket overgangen fra tivoli til kirkegård, så var vi fremme. Her fantes ingen av reglene vi har på Norske kirkegårder, her var det folk over alt, det var dyr, korps, klining, roping og hoiing. De fant graven de lette etter, la en duk på den og la frem all maten vi hadde tatt med. Det var da det merkelige startet. Folk begynte å flokke seg rundt oss, noen med instrumenter, noen med bønnebøker. De ba og sang for min families forfedre, og alle som gjorde noe, fikk mat, godteri og brus fra mamaROSA. Litt som en smågrotesk julebukk. Så der satt vi, helt til det ikke var mer mat igjen. Så gikk vi hjem. Vi var enige om aat det hadde vært en flott dag, og kunne drikke proteinshaken vår med god samvittighet (min familie spiser nemlig ikke, men drikker proteinshake fra `herballife`, usj)

BURSDAG

Jeg har jo blitt 20år, det er fint. Jeg og Eirin reiste ned til La paz og dro ut med Kaja og Kristian. Det var kjempefint!

Vi fant en deilig cafe, og ble der hele kvelden. Vi spillte spill og spiste og drakk og hadde det herlig. Senere på kvelden ble det tango, og Reidun kom dit og danset. De var kjempeflinke!

Den enes død, den andres brød.

... Og her oppe blir dette utrykket tatt veldig bokstavelig. I går var nemlig MamaRosa veldig trøtt om morgenen, i dag også. Grunnen til dette er at hun har vært oppe to netter på rad for å bake brød.
På mandag er det nemlig `de dødes dag` her, og i den anledning må alle familier bake en viss (veldig svær) mengde med brød. Jeg vet ikke helt hva brødene brukes til, det skal jeg finne ut på mandag...
Jeg kunne med glede ha hjulpet til, siden jeg lider av halv-insomnia for tiden. Å bakebrød med mamaRosa tror jeg hadde vært fint. En dag jeg skulle gå på jobb møtte jeg henne i gangen. hun hadde andre planer for meg den formiddagen, jeg skulle nemlig lære å vaske klær. Dermed tok hun frem to baljer, satte seg på huk og begynte å skrubbe klær. Hun ga tegn til at jeg skulle gjøre det samme, og dette gjorde vi i en time. Vannet ble svart, og klærne ble bløte. Om de ble helt rene vet jeg ingenting om. Det rare er at vi i huset vårt faktisk har en godt fungerende vaskemaskin som har varmt vann.
Dette eksotiske landet slutter aldri å forundre meg... Men en god husmor, det blir jeg nok.

Dette er Emanuel, min gode venn i Santa Cruz, han er veldig levende, så han får ikke brød.

Folk, fe og nye venner i cochabamba

Siden jeg skrev sist har jeg vært en tur innom cochabamba der jeg møtte Hanna,Håvard og Maren-Anne igjen, det var kjempekoselig. Vi var på et SAIH-møte, og det var gøy. Vi fikk en guidet tur i Cocha med en hel gjeng av anarkister og jeg fikk en ny venn (bildet). Torget i Cochabamba er et veldig spennende sted. Her samles alle forskjellige folk for å snakke om politikk, eller spille ukulele, eller henge opp skumle/ekle/forferdelige abort-motstander-dukker. Siden Juan hadde bursdag en dag, prøvde jeg og Eirin å bake kanelboller. Det gikk til helvete, så Juan fikk en deig i bursdagsgave. Jeg har jo blitt 20år, mer om det kommer i morgen. (må fortsatt stjele bilder fra Eirin)

Mariachi-terror

Hurra... Alltid må jeg oppleve rare ting når jeg er alene. Jeg var på en restaurant istad for å spise lunsj, hva annet dukket opp enn et mariachi-band, med både trompeter og fioliner og høylytt vokal og det som verre er. Det kom flere og flere menn med hatter og stramme dresser opp trappen for å spille, grunnen var at en dame i restauranten hadde bursdag, og noen hadde bestillt et helt jævla band til henne. Flott. Noen ganger savner jeg Norsk matro. Da de begynte å trille inn svære høytalere og forsterkere, lot jeg lunsj være lunsj og takket for meg, dette ble litt for mye. Så der sto jeg, min første mariachi-opplevelse og ingen kamera. Jeg lånte et band fra google isteden.

min bror lamaen

Jeg tror lamaen er det hyggeligste familiemedlemet jeg har, til tross for at den spiser på alt, og tisser på det som kommer i dens vei, den har også spyttet på den stakkars søstra mi(Alejandra) ved et par anledninger der hun var for treg til å varme opp tåteflasken. Dessuten har den blitt ganske stor, mamaRosa kastet den ut av huset en kveld, fordi den sto ved senga hennes og gryntet og prustet og dyttet henne med snuten.Dagen etter kunne en fornøyd Rosa fortelle at lamaen var abajo(ute), og at den skulle bli der. Stakkars lamaMichael er ikke heltfornøyd, den gråter til og med litt om natten stakkars. Men om morgenen løper den mot meg når jeg skal til kontoret, og kysser meg og gir meg en klem (i den grad en lama kan gi deg en klem, den vikler iallefall halsen sin rundt hodet mitt, litt som et skjerf), det er kjempekoslig! Det minner meg faktisk ganske mye om frøya, bare at hun er hakket mer stueren. Jeg gruer meg virkelig til den dagen lama Michael Jackson må reise sin vei fordi den er for stor, håper det er lenge til.

MAS MAS MAS

Grunnen til at jeg ikke har blogget på en stund, er fordi jeg har vært på politisk program med brigaden. Vi har vært et sted som heter vallegrande på noe som heter ESA (Encuentro social alternativo)  Det ble et heidundranes program med mye hopping, klapping, roping, dansing med kule argentinere og ikke like kule argentinere. Jeg, Eilif, kristian, Kaja og Åsta reiste også til det stedet Che ble fanget før han ble drept et lite stykke unna. Det fant vi en del svære statuer av Che, gode empanadas og en litt skabbete hund som tok oss med på en tur (riktignok ikke `ruta del Che`, men en annen vei) Den siste dagen var vi på nok et møte med Evo (presidenten) men jeg måtte gå ganske tidlig fordi jeg var influensasyk. Etter ESA dro vi tilbake til Santa cruz, her fikk vi vite at vi skulle i et møte. Lite visste vi om at det faktisk var MAS-ungdommens årsmøte (MAS er partiet til Evo), og at Evo skulle dukke opp her og. Vi møtte opp klokken 8 om morgenen, i god tro om at møtet ville starte da, men det tok vel 4 timer før det faktisk begynte. Heldigvis kom det fler og fler ungdommer, og alle var elleville. Det var kamprop og roping og trommer og sang og dans og flagg. Helt fantastisk! Dette ville ingen ende ta, og da Evo kom, tok det helt av! For oss stakkars gringoer som er vant til norske årsmøter der man blir klubbet ned bare man sier `faen` på talerstolen, ble dette ganske mye. Det gikk ikke så lenge før vi bare måtte gi opp og luske hjem fordi vi var så slitne. Nå er jeg tilbake i herlige, trygge, fine og kjølige El Alto, jeg har hørt rykter om at jeg skal reise til Cochabamba, men aner ikke når eller hvordan. Dette blir spennende. Jeg har mistet kameraet mitt, så jeg stjal et bilde fra Hanna av meg og Erika paola i hengekøyene til Jose i santa cruz.

Fornøyd klem fra Ingjerd.

Drama!

I helgen var jeg og Eirin også med på teaterworkshop med CEADL, der vi jobbet med politisk teater. Jeg vil egentlig ikke skrive så mye om det da, men jeg kan nevne at jeg var med på min første oppvisning på Spansk, veldig stolt!

I helgen var jeg og Eirin i Tarija med CEADL for å være med på et seminar for ungdommer, det var kjempegøy!
Etter en 21timers lang busstur, en varm(!!!!!) dusj, litt søvn og mat reiste vi på tur. Vi skulle være litt utenfor byen og bo i et slags kloster eller noe, jeg hadde ivertfall en svær jesus hengende over senga mi. Klosteret mistet litt av sin uskyldsrenhet i det øyeblikket de hormonfyllte ungdommene var på plass. Etter en lang dag med foredrag skulle vi ha en `kulturell kveld` der alle skulle vise frem sine talenter. Vi fikk høre mer eller mindre ren sang utført av guttene, se vakker dans, improvisert dans og tradisjonell dans fra tarija med de tarijanske folkedraktene (med utrolig korte skjørt, til publikums store begeistrelse) Til sist skulle jeg og Eirin bidra. Vi sang kråkevisa og danset Norsk folkedans, dette likte visst ungdommene kjempegodt, for senere på kvelden fikk vi invitasjon til fest på rom nr.1, men vi var så slitne at vi takket nei og gikk og la oss.
Dagen etter takket vi for oss og reiste mot Santa Cruz igjen, vi fikk til og med besøk av en beundrer fra kurset som ville si hade på togstasjonen. Flott.

Bønn, ullundertøy og politisk ukorrekt karneval.

 Det har vært en svært innholdsrik helg. På lørdagen skulle jeg og Eirin ha en fin og avslappende dag i byen. Det ble en fin dag, men ikke særlig avslappende. Da vi dro fra El Alto var det litt småregn, midtveis til byen hadde det begynt å hagle og vel fremme høljet det ned som bare det.  Jeg og Eirin, som til vanlig alltid har på oss tursko hadde for anledningen tatt  på oss Converse. Veldig passende. heldigvis hadde jeg regnklærne jeg kjøpte på felleskjøpet før jeg dro, og hadde ullundertøyet jeg fikk av farmor og farfar. tusen takk! Dette ullundertøyet har forøvrig nesten vært limt på meg siden jeg kom.
 Søndagen var det mye finere vær, det passet veldig bra. For i dag skulle vi på tur. Mammaen er nemlig med i en slags kvinnegruppe, og de inviterte oss med på søndagstur. Vi fant fort ut at dette ikke var en vanlig søndagstur, da det hele startet med bønn og lovsang. Veldig flott. Vi gikk og gikk, plutselig var vi et sted som heter Artikalla eller noe, og her skulle vi i kirka. Jeg og Eirin satte oss håpefulle ned og ventet. Men etter en stund kom mora til Eirin og fortalte oss at hun ikke gadd å høre på noen prest i dag, så vi skulket.
på mandagen var det studentenes,vårens og kjærlighetens dag. Jeg følte meg veldig malplassert der jeg gikk helt alene blandt forelskede par, og dro tidlig opp til El Alto igjen. Her skulle jeg bli med på karneval på Eirins-mors-skole (hun er lærer). Dette var en svær affære. De hadde et danseshow som varte i nesten 4timer og viste blandt annet barn utkledd som blandt annet  Afrikanere (komplett med skokrem i ansiktet), djevler, kanibaler og Sigaretter (!).Veldig flott. Etter showet fikk alle barna utdelt en pose med sin egen vekt i godteri, dette ville ikke skjedd i en Norsk skole for å si det sånn.

dette var altså en flott helg, i Morgen reiser vi på tur igjen, spennende!

Bare litt regn

Fint ullundertøy med lamasokker. 3måneders outfit.

Vår (og piss) i lufta!

Jeg er ikke sikker, men jeg tror det er vår i El alto nå. Det kan være fordi jeg sto opp en time senere enn vanlig, og at det snart er helg. Men det kjennes ut som det er litt varmere, droppet ullundertøyet i dag, deilig!
I dag skal jeg bare henge på kontoret, det er greit. Jeg går til kontoret hver dag, det er deilig. På veien min møter jeg utrolig mange tutende drosjer, barn med skoleuniform, folk som vasker (?) gata, en mann som alltid spruter meg ned med en vannslange, og ler fryktelig mye etterpå (jeg tror det er hans måte å si `hei søte gringa`på), hundrevis av hunder. Jeg er på hils med de fleste hundene, venter fortsatt på at folkene i gata mi forstår at jeg bor der, og ikke er en turist som vaser rundt for å plage dem. Yndlingshundene mine er nabohunden som ligner på en hyene, de tre hundetrillingene som jeg trodde var døde helt til i dag, når den ene knurret til meg, og søppelhunden. Den er egentlig en ren kjelehund, men alikevel bruker den å spise søppel til frokost. Fin. Og så det med piss. Jeg oppdaget en dag hvorfor en del gatehjørner og fortauskanter har en noe spesiell odør. Til tross for at det er utrolig mange offentlige toaletter her, virker det som det er helt alment akseptert å tisse på gata. De bare setter seg ned og gjør sitt fornødne, uten å bry seg om en stakkars Ingjerd som ikke vet hvor hun skal plassere blikket sitt. På vei hjem i går møtte jeg tre stykker som tisset rett foran meg, tror dette er noe man bare må bli vant til. MamaRosa prøvde å få meg til å gjøre det samme på en båthavn nær copacabana forrige helg, jeg nektet. Hun innså etter hvert at dette er mye vanskeligere når man har på seg trang dongeribukse enn de store skjørtene aymaraene bruker, vi gikk til et offentlig do. Jaja, nå vet dere litt om hvordan arbeidsdagen starter og slutter her for meg. Jeg savner alle i Norge masse! Spesiellt Chris som er så snill og flink til å sende meg meldinger og sånn. Glad i dere!

Gale damer paa bussen og en opproersk lama

I morgest vaaknet jeg av noen brak paa kjoekkenet og noen litt uelegante gloser fra mamaRosa. Jeg gikk opp, og der moette jeg synet av min bittelille mamma som loep etter lamaen for aa ta tilbake hatten sin. Den hadde nemlig bestemt seg for aa spise bowler-hatt til frokost. Smakfullt. Min mor konkluderte med at lamaen naa hadde kommet i trassalderen, ropte mal lama (slem/daarlig lama)og plasserte den ute i bakgaarden saann at den kunne tenke over hva den hadde gjort. Foer jeg reiste til byen gikk jeg bort til lamaen for aa se hvordan den hadde det. Den klynket for aa paa en maate si unnskyld, og ga meg et kyss paa munnen. Veldig fin! Jeg har ivertfall tilgitt den, men den proevde jo ikke aa spise noen av mine ting. Stakkars mamaRosa, hun er alt for liten til aa passe paa en trassig lama i opposisjon.
I dag var det nesten umulig aa skaffe seg en buss til byen, siden de snikete nabodamene er saa flinke til aa loepe foran meg og fylle opp bussen, men det gikk etter hvert. Spansktimen var fin, og byen var rolig. Da jeg reiste opp mot kontoret igjen ble jeg sittende med en dame kledd i roed heldrakt som fortalte meg gang etter gang at hun elsket meg, at han som satt vedsiden av henne elsket meg. Det toppet seg litt da hun vekket mannen som smaasov vedsiden av meg for aa fortelle han at jeg, Ingjerd elsket han. Flott. Nei takk. Jeg gikk av bussen et stopp tidligere enn vanlig. I gaar var vi paa pizzarestaurant/puben til Leo som reiste med den foerste boliviabrigaden. Han ble igjen i Bolivia og bor med den vakre kjaeresten sin her i la Paz og driver en vikinginspirert pub der de har god pizza og deilig rom. Det var veldig koselig. Naa venter jeg paa at Eirin skal komme ned til kontoret mitt og invitere meg paa lunsj, det gleder jeg meg til.

Regaton i magen og koka i munnviken.

På tross av sykdom i går, har dette vært en flott dag. Etter en lengre samtale med lamaen min i morgest reiste jeg til El alto for å ha spansk, og kom som vanlig ganske sent. I dag var det fordi bussen min fikk motorstopp, og jeg bestemte meg for å hoppe av å gå isteden. Dette var en lettere hastig besluttning, jeg fant ut at jeg var ganske langt fra språkskolen. Flott. Spansktimen var fin. Etterpå møtte jeg og Kristian Kaja på cafe, det var veldig koselig. jeg og kaia lusket rundt i byen etter spennende ting. Vi sjekket ut universitetet, enda en cafe og pratet litt med de streikende minerosene. i dag hadde de nemlig satt seg ned i midten av veien for å blokkere. Vi fikk lov til å ta bilde av dem om vi kjøpte brus og kjeks til dem. det gjorde vi. minerosene ble veldig fornøyde og jeg kunne glad reise tilbake til kontoret. Nå sitter jeg med Eirin og Alex, det er veldig koselig. Snart må jeg hjem før det blir mørkt...

gringotur til Isla del sol!

I helgen har jeg, Eirin, Alex, Cleuciuvanja, Reidum, Eivind og mamaRosa vært i Copacabana og Isla del sol ved lake titicaca. Lørdagen startet med at jeg og mamaRosa tok feil buss, og kom først frem til Copacabana. Dette syns Rosa passet utmerket, og hun satte kursen mot kirka i byen. Her var det nemlig konfirmasjon. Vi joinet og plutselig befant jeg meg i en gudstjeneste utført av en hvit hippieprest og med kjente sanger av Simond and Garfunkel på Spansk mellom preknene. Veldig flott. Etterpå gikk hele menigheten i tog rundt copacabana mens de bar på en jesusfigur og sang i mer eller mindre takt med korpset som plutselig dukket opp fra intet. Veldig surrealistisk, men gøy. Så kom de andre, og vi satte kursen mot Isla del sol. Det var en deilig båttur på to timer, sjøen var utrolig vakker. Endelig fremme skulle vi på en guidet tur til noen Inka-ruiner. Isla del sol er ikke akkurat flat, så det ble en god del bakker å bryne seg på. Guidingen fikk vi ikke så mye utav, siden guiden stort sett sa `vamos` og at vi måtte skynde oss (de andre turistene skulle nå en båt tilbake til copacabana) Etter turen skulle vi dra til hotellet, som viste seg å være på toppen av øya. Etter en god del mer klatring var vi fremme, og fikk deilig mat og en deilig natts søvn.
Dagen etter våknet vi til sol og utrolig utsikt over sjøen. Etter frokost og litt solkremsmøring (viktig å smøre seg når man er 4000meter nermere sola enn vanlig) satte vi ut på nok en tur. Nå skulle vi gå langs hele øya og ta båt tilbake til copacabana. Det tok ca.3 timer og var veldig deilig og vakkert samt ganske så slitsomt. Jeg er utrolig imponert over mamaRosa som klarte hele turen med glans, og i hvite ballerinasko. Veldig sporty!
Det var en veldig fin tur, og både godt og rart å være turist sammen med alle de andre turistene.